Sertifiseringer

EN 1149-3

EN1149-standarden omhandler en rekke ytelseskrav til antistatiske klær som undertrykker statisk ladning for å forhindre gnistdannelse som kan føre til brann eller eksplosjon. EN1149-3 omhandler spesifikt testmetodene for måling av elektrisk ladningsnedbrytning.

Definisjon av EN1149-sertifiseringen

Hver sertifisering bruker et standardbilde eller piktogram for enkel identifikasjon på merking og tekniske datablad. Standardpiktogrammet for EN1149 er et lyn over teksten EN 1149 og dekker kravene til klær som kan lede strøm. Disse klærne, inkludert fottøy, er en del av et fullstendig jordet system for å forhindre gnister eller statisk utladning.

Denne typen klær brukes vanligvis av fagfolk og bedrifter som må overholde ATEX-retningslinjene. Det er viktig å merke seg at klærne ikke skal brukes i oksygenrike miljøer, og at de ikke er ment å beskytte mot risikoen for elektrisk støt.

Testing av variabler

Tekstiler til klær som brukes i eksplosjonsfarlige miljøer, må være i samsvar med enten EN1149-1- eller EN1149-3-testing.

EN1149-1: Elektrostatiske egenskaper til verneklær

Stoffet testes for å avgi elektrostatisk ladning via ledning. Testen gjøres for å måle overflatemotstanden, som må være mindre enn 5 x 1010 Ω. Merk at elektrisitet kan ledes gjennom homogene eller heterogene materialer. Hvis materialene som testes er heterogene, må statiske ladninger frigjøres gjennom et rutenett av ledende fibre (f.eks. metall eller karbon) med en maksimal størrelse på 10 mm x 10 mm.

EN1149-3: Elektrostatiske egenskaper til verneklær

Stoffet testes for å avgi sin elektrostatiske ladning til luften, ikke gjennom ledning. Denne standarden benytter en testmetode som måler hvor lang tid det tar før en statisk elektrisk ladning forsvinner helt. Den elektrostatiske utladningen av klær måles med t50% < 4 s eller S > 0,2.

Ytterligere krav fastsatt i EN1149-3-standarden

• Alt materiale som er elektrisk ladet, må tildekkes fra utsiden (f.eks. metallknapper)
• Ikke-ledende elementer er tillatt, forutsatt at de er permanent festet og ikke bruker avtakbare elementer (borrelås, metall- eller magnetisk bakside for merker osv.).
• Sko som leder strøm, må oppfylle kravene.
• Plaggene må være utformet på en slik måte at yttermaterialet forblir i kontakt med huden.

Notasjon på ATEX og EN 1149-3

ATEX anses å være en retningslinje for bedrifter og industri, ikke en standard. ATEX-retningslinjene ble utviklet for bedrifter og industrier der det er en betydelig risiko for eksplosjon. Dette inkluderer bedrifter som arbeider med tørt støvkorn, mel og kjemikalier. Retningslinjene omfatter typer utstyr, installasjon og håndtering av produkter, sikkerhet, men inneholder også anbefalinger og retningslinjer for personlig verneutstyr (PPE). Alle klær som er sertifisert i henhold til EN1149-standardene, er i samsvar med retningslinjene i ATEX-modellen.

EN20471 / ANSI/ISEA 107

Standarden EN 20471 definerer tydelig kravene til sikkerhetsklær og varselklær som brukes for å forbedre synligheten og understreke brukerens tilstedeværelse i miljøer der synligheten er et problem, eller når brukeren ikke er i stand til å konsentrere seg fullt ut om trafikken i umiddelbar nærhet. Hensikten er å øke synligheten under alle lysforhold, men spesielt i farlige situasjoner (for eksempel om natten, der synligheten kan forsterkes med lys).

Definisjon av EN 20471-sertifiseringen

Hver sertifisering bruker et standardbilde eller piktogram for enkel identifikasjon på merking og tekniske datablad. Standardpiktogrammet for EN471 er en sikkerhetsvest i nærheten av to tall – X- og Y-verdiene. Den øverste X-verdien angir plaggets klasse fra 1 til 3, der 3 er den mest synlige. Y-verdien angir intensiteten og reflekseffekten til refleksbåndet eller -materialet på plagget.

EN471 – Undersøkelse av X-verdien

Klær med høy synlighet omfatter to ting for å forbedre synligheten. Refleksbånd eller refleksmateriale (om natten) og fluorescerende farger (om dagen). X-verdien beregnes ut fra antall kvadratmeter refleksstriper i plagget og antall kvadratmeter fluorescerende stoff.

Klasse 1 – Gir minst beskyttelse og synlighet, og er ikke egnet for bruk på offentlige veier. Den brukes i miljøer med lite trafikk, for eksempel på parkeringsplasser og generelle arbeidsplasser der trafikken ikke overstiger 25 km/t.

Klasse 2 – Brukes på steder der det er mye tettere trafikk, og der trafikken potensielt kan overstige 25 km/t.

Klasse 3 – høyeste synlighetsbeskyttelse for forsyningsarbeidere, veimannskaper og utrykningspersonell med høyt fartspotensial og høyest risiko for personskader.
(se artikkel om klassifisering av sikkerhetsplagg her) <- lenke til artikkelen om klassifisering av sikkerhetsplagg

EN 20471 – Undersøkelse av Y-verdien

Standardens Y-verdi bestemmes av kvaliteten på refleksstripen i sikkerhetsplagget, og verdien vises som enten 1 eller 2. En verdi på 2 er den høyeste refleksytelsen.

EN 20471 Standardkrav

Det fluorescerende stoffet må omslutte overkroppen og inkludere ermer og ben. Forskjellen i overflateareal mellom fremre og bakre del av plagget kan være opptil 60 %. Refleksstriper skal være 50 mm brede, og det skal være minst 50 mm mellom refleksstrimlene. Det finnes ingen standarder for plassering av refleksstriper, dekor eller design.

EN469

EN 469 dekker kravene til brannmannskapets vernebekledning eller utrykningsutstyr (sett) som brukes og bæres under strukturell brannslukking der utstyret brukes til å beskytte mot brann og varme. Ytelseskravene til brannmannskapsbekledning som er i samsvar med denne standarden, vil omfatte:

– Flammespredning (testet i henhold til ISO 15025)
– Konvektiv varme (testet i henhold til EN 367)
– Strålevarme (testet i henhold til ISO 6942)
– Varmebestandighet (testet i henhold til ISO 17493)
– Vannavstøtende
– Dimensjonsstabilitet
– Kjemisk motstandskraft

Definisjon av EN469-standarden

Hver sertifisering bruker et standardbilde eller piktogram for enkel identifikasjon på merking og tekniske datablad. Standardpiktogrammet for EN 469 viser en brannmann som spruter en flamme.

Fotometriske krav til refleksmaterialer er i henhold til EN471 tabell 5 (nivå 2, 220-tabellen) eller tabell 7 (materialer med kombinert ytelse, 65-tabellen). Minste mengde reflekterende materiale er 0,13 m2.

EN469 – Flammespredning

Det utføres en test på materialet for å kontrollere at flammespredningen er begrenset. Dette omfatter etterbrenningstid, lengden på ettergløden, dannelse av hull og om smeltende rester kommer ut av plagget. Denne testen utføres ofte på sømmer, håndleddsstropper og annen sekundær maskinvare.

EN469 – Varmeoverføring (stråling)

Denne testen måler varmestrålingsindeksen til tekstilet eller materialet som brukes av brannmannen. Testen omfatter måling av varmeflukstettheten samt tiden det tar før temperaturen stiger inne i plagget.

EN469 Varmeoverføring fra flammer

Dette er en lignende test som strålevarmetest som utføres på materialet for å kontrollere varmeoverføringsindeksen til tekstiler eller materiale i direkte kontakt med flammer. I likhet med strålingstester omfatter denne testen måling av varmeflukstettheten samt tiden det tar for temperaturen å stige i plagget.

EN469 Reststyrke

Dette er en samlet måling av plagget før og etter behandling, primært etter eksponering for strålevarme i henhold til ISO 6942. Denne testen måler varmeflukstetthet og strekkfasthet i tverrretning og bearbeidet retning.

EN469 Varmebestandighet

Denne testen måler den generelle varmebestandigheten og resultatet av eksponering for ovnstemperatur i en bestemt tidsperiode. Kravene til antennelse, smelting, hulldannelse, drypping og krymping av maskinen/krysset må være oppfylt.

EN469 Strekk- og rivestyrke

Etter eksponering undersøkes plaggets strekk- og rivestyrke, inkludert plaggets yttermateriale og alle primære sømmer.

Det utføres ytterligere tester av brannbekledning og materialer som brukes i den, for eksempel fuktingstester av overflaten, dimensjonsendringer, penetrering av flytende kjemikalier, motstand mot vanninntrengning, vanndampmotstand og generell synlighet.

Synlighet er en viktig testfaktor hvis utstyret eller materialet er utstyrt med retroreflekterende og/eller fluorescerende elementer. Disse elementene må oppfylle kravene i EN 471 tabell 5 eller 7. Denne testen måler minimumsarealet av reflekterende materiale samt minimumsarealet av fluorescerende materiale.

Reflekterende materiale

Merk at alle reflekterende materialer og materialer med høy synlighet testes individuelt og må også bestå testene for begrenset flammespredning og varmebestandighet, samtidig som de må oppfylle minimumsverdiene for retrorefleksjon etter eksponering for testforholdene.

ISO 14116

ISO 14116 er en internasjonal standard som har til hensikt å spesifisere minstekravene til begrenset flammespredningsegenskaper for materialer som brukes i verneklær. Det overordnede formålet er å redusere muligheten for antennelse i klær som utgjør en fare for brukeren. PVU og andre materialer som er i samsvar med ISO 14116, er ment å gi arbeidstakerne beskyttelse mot kortvarig kontakt med og nærhet til små flammer – særlig flammer uten nevneverdig eller betydelig varmefare.

Definisjon av ISO14116-sertifiseringen

Hver sertifisering bruker et standardbilde eller piktogram for enkel identifikasjon på merking og tekniske datablad. Standardpiktogrammet for ISO14116 er et flammesymbol. Testingen gir en endelig indeks som er merket som “begrenset flammespredningsindeks/rengjøringsindeks”. Den begrensede flammespredningsindeksen som er oppført, er den laveste verdien som er bestemt enten før eller etter rengjøring.

ISO14116-testmetoder

Materialene testes ved hjelp av rengjøring, aldring, termisk ytelse og mekanisk bruk. Rengjøring skjer i henhold til produsentens anvisninger før hver test på grunnlag av en standardprosedyre, inkludert anbefalte vaskeinnstillinger og antall sykluser. Alderen tas i betraktning, der ytelsestester finner sted etter det maksimale antallet vask som er angitt av produsenten.

Termisk ytelse forsøker å oppnå begrenset flammespredning ved å teste overflateantennelse før og etter forbehandling. Etter at testen er utført, får materialet en indeks for begrenset flammespredning.

For komplette plagg testes den mekaniske ytelsen i henhold til ISO 13934 for strekkfasthet, rivestyrke og sømstyrke.

Etter endt testing får materialet eller plagget en av de tre begrensede indeksene for flammespredning.

ISO14116 Begrenset flammespredningsindeks 1

For å oppfylle begrenset flammespredningsindeks 1 må materialet ikke avgi flammende rester. Det må ikke være noen etterglød som sprer seg fra det forkullede området til det uskadde området når eksponeringen for flammen opphører. Viktigst av alt er at det ikke skjer noen spredning av flammen. Med begrenset klassifisering av flammespredningsindeks 1 er det mulig at det dannes et hull.

ISO14116 Begrenset flammespredningsindeks 2

For å oppfylle begrenset flammespredningsindeks 1 må materialet ikke avgi flammende rester. Det må ikke være noen etterglød som sprer seg fra det forkullede området til det uskadde området når eksponeringen for flammen opphører. Det er ingen hulldannelse i materialet og ingen flammespredning på tvers av materialet.

ISO14116 Begrenset flammespredningsindeks 3

Med begrenset flammespredningsindeks 3 er det ingen spredning av flammen på tvers av materialet. Det oppstår ingen merkbar etterglød, og det finnes ingen flammende rester. I tillegg oppstår det ingen hulldannelse, og en eventuell etterflamme må være mindre enn 2 sekunder.

ISO 15797

ISO15797 kombinerer tidligere anerkjente testmetoder for tekstiler for å objektivt og konsekvent evaluere hvorvidt arbeidsklær og andre profesjonelle plagg og materialer kan opprettholde farge, form og finish gjennom tøffe, høye temperaturer og industrielle vaskeprosedyrer. Disse prosedyrene overstiger vanligvis 75 °C. På samme måte er testene ment å evaluere plaggenes eller materialenes evne til å motstå høye tørketemperaturer på over 155 °C, som ofte forekommer i anlegg som bruker industrielle tørkemetoder.

Definisjon av ISO 15797

ISO 15797 er nødvendig fordi enkelte bransjer krever strengere vaske- og tørkeprosedyrer for å sikre god hygiene, sikkerhet og profesjonell presentasjon av plagg og materialer. Tidligere var det kun ISO 6330 som ble brukt som standard for vask i hjemmet. ISO6330 er imidlertid ikke en pålitelig indikator for vaskemetoder og plaggets ytelse ved bruk av industrielle vaske- og etterbehandlingsmetoder.

Standard ISO 15797 Testing

Utkastet til standard har åtte vaskeprosedyrer og to tørkeprosedyrer. Vaskeprosedyrene er ment å skille mellom stofftyper (bomull, bomull/polyester og polyester/bomull), farger (hvitt, sensitive farger og farget arbeidstøy) og rengjøringsmidler (pereddiksyre, klor- eller hydrogenperoksidblekemiddel).

Det er viktig å merke seg at testfasilitetene ikke kan gjenskape forholdene i et stort industrielt vaskeanlegg på en nøyaktig måte, så testprosedyrene er utformet for å bruke mellomutstyr og nøyaktige testprosedyrer. Ved å bruke ISO 15797 er testforholdene nærmere de virkelige forholdene for industrivask sammenlignet med ISO 6330.

Den endelige testprosessen gjør det mulig for byråene å teste egenskaper som krymping, fargeekthet, krølling, sømknekking og stoffets mekaniske styrke.

Merk at standardisert testing for industrivask ikke er ment å gi instruksjoner eller spesifikasjoner for hvordan industrivask skal håndteres. Disse standardene brukes for å gi informasjon til leverandører og forhandlere av yrkesklær, slik at de kan vurdere om arbeidsklærne tåler industriell vask/behandling eller ikke. Det finnes ingen kriterier eller evalueringsskalaer for egnethet til industrivask, og anbefalt antall sykluser eller vasker fastsettes av produsenten av plagget eller materialet – ikke gjennom testprosedyrer i henhold til ISO15797.

For alle materialer og plagg anbefaler standarden ytterligere testing av vernetøy og arbeidsklær i faktisk industrielt vaskeutstyr for å sikre at materialer og varer er egnet for produksjon og håndtering i en gitt produksjonslinje.

Fordelen med standardtesting i henhold til ISO 15797 er at man får en klar indikasjon på om de leverte materialene egner seg for standard industriell bearbeiding.

NFPA 1971 / NFPA 1977 / NFPA 1951 / NFPA 2112

NFPA 1971/1977s testprosedyrer er utformet for å måle en lang rekke elementer i forbindelse med beskyttelsesbekledning/utstyr for strukturell brannbekjempelse, med 1977 relatert til skogbranner. Denne standarden spesifiserer minimumskravene for design, ytelse, testing og sertifisering av eller på verneutstyr.

NFPA 1971/1977 – Kragehøyde

NFPA 1971 spesifiserer en minimumshøyde på kragen på 5 cm. Sikkerhets- og verneutstyr som brukes av brannmenn, må oppfylle dette kravet fordi det er påbudt å alltid bruke beskyttelseshetter og brannhjelmer.

NFPA 1971/1977 – Totalt varmetap

Sikkerhetsplagg som søker sertifisering i henhold til NFPA 1971, må ha et målt totalt varmetap, der THL er målingen av varme og fuktighet som passerer gjennom lagene i redningsutstyret. Pustende tekstiler som brukes i redningsutstyr, er utformet slik at svette og innvendig fuktighet slipper ut. Standarden for THL er 205 watt per kvadratmeter (205 w/m2).

NFPA 1971/1977 – Varmebestandighet

Conductive Compressive Heat Resistance (CCHR) utføres på skuldre og knær på brannredningsutstyr for å verifisere at disse gir konsekvent beskyttelse når de komprimeres. Testen utføres under både tørre og våte forhold for å simulere kneling/kravling samt bæring av SCBA-utstyr og en fullastet tank. Testen har til hensikt å tildele en vurdering som definerer tiden i sekunder som trengs for å oppnå en temperaturstigning på 24 °C. NFPA 1971 definerer en nødvendig vurdering på 25 sekunder.

NFPA 1971/1977 – Holdbarhet

I tillegg til alle de andre kravene i NFPA 1971/1977 for fuktsperre og flamme-/varmebestandighet, krever NFPA 1971 at sperresjiktene skal testes for motstand mot generell, lett nedbrytning. Dette er ment å måle motstanden mot vanninntrengning. Dette er vanligvis en hydrostatisk test som utføres etter kraftig UV-eksponering, kun på fuktsperren.

Ytterligere testing omfatter krav til minimumslengde, strekkfasthet, sømstyrke og andre mekaniske tester. Avhengig av plagget testes brannvernutstyret ved hjelp av slagtester, støt- og penetrasjonstester, etterfulgt av strålevarme- og flammetester for å sikre fortsatt holdbarhet under ekstreme forhold.

OekoTex®

Plagg og materialer som brukes av profesjonelle arbeidere, kommer i kontakt med huden i løpet av arbeidsdagen. På grunn av miljøet de arbeider i, er vannoverføring og svette helt normalt. Under slike forhold, spesielt når det er varme involvert, er det lett for kjemikalier og andre løsemidler og fargestoffer som brukes i produksjonsprosessen, å sive ut av klærne og overføres til huden. Oeko-Tex standard 100 tilbyr testing for skadelige stoffer. Dette sikrer at det ikke er noen helserisiko ved å bruke tekstilene.

Før 1990-tallet fantes det ingen standard, pålitelig produktmerking som gjorde det mulig for produksjonsbedrifter, forbrukere eller fagfolk å vurdere sikkerheten til tekstiler eller materialkomponenter. Oeko-Tex holder disse materialleverandørene, som LOXY, til moderne sikkerhetsstandarder.

Definere testprosessen for Oeko-Text Standard 100

Laboratoriene som utfører testingen av tekstiler, går gjennom ca. 100 testparametere basert på internasjonale teststandarder som brukes over hele verden, samt andre aksepterte testmetoder. I tillegg til standard testprosedyrer bruker Oeko-Tex også simuleringstesting for å ta hensyn til mulige måter en person potensielt kan bli forurenset eller forgiftet på – gjennom huden, ved innånding osv.

Testene som utføres, avhenger av hvilken type kjemikalier som brukes i hvert trinn av prosessen, ettersom disse kjemikaliene fører til endringer i tekstilene. Testprosedyrene varierer også avhengig av bruken av plagget, ettersom testene og grenseverdiene er strengere jo mer intens og intim eksponeringen av plagget er (jo mer det kommer i kontakt med huden).

Testingen omfatter

• Stoff som er forbudt ved lov, for eksempel kreftfremkallende fargestoffer eller beslektede kjemikalier
• Stoffer som er regulert ved lov, inkludert myknere, tungmetaller, pentaklorfenol og formaldehyd
• Stoffer som ikke er regulert eller forbudt ved lov, men som kan ha en negativ helseeffekt, inkludert plantevernmidler, tinnorganiske forbindelser og fargestoffer.
• Parametere som inkluderer fargeekthet og hudvennlige pH-verdier (forebyggende for å beskytte brukerens helse)

Sertifisering

Sertifisering i henhold til Oeko-Tex 100 gjør det mulig å bruke Oeko-Tex-logoen, noe som gir forbrukerne visshet om at alle materialer og sikkerhetsplagg fra Loxy er testet og sertifisert som trygge for profesjonell bruk. I tillegg er alle materialer som Loxys refleksbånd og sømforseglingstape som brukes i fritidsaktiviteter eller andre aktiviteter og miljøer, sertifisert for å være trygge for individuell bruk i alle miljøer.

Materialene vil være merket med Oeko-Tex-sertifiseringen “Confidence in Textiles – testet for skadelige stoffer i henhold til Oeko-Tex Standard 100” med det aktuelle testnummeret som er oppført på sertifiseringen for å vise at materialet oppfyller kravene til en felles produktklasse.

Øko-Tex produktklassifisering

Det finnes fire produktklasser der materialer og tekstiler deles inn avhengig av tiltenkt bruk og samlet eksponering.

Øko-Tex klasse 1 – Dette er tekstiler for små barn og babyer (spedbarn og nyfødte) opp til 3 år. Dette inkluderer undertøy, krype- eller sparkedrakter, sengetøy og sengetøy, kosedyr osv.

Øko-Tex klasse 2 – Denne produktklassen omfatter tekstiler som, når de brukes på tiltenkt måte, kommer i direkte kontakt med huden over et stort areal. Dette omfatter sengetøy og sengetøy, undertøy, bluser, morgenkåper osv.

Øko-Tex klasse 3 – Dette er en produktgruppe som har minimal hudkontakt eller ikke kommer i kontakt med huden. Jakker, kåper, innerjakker osv.

Øko-Tex klasse 4 – Hovedsakelig innredningsmaterialer som kan omfatte duker, gardiner, vegg- og gulvbelegg, maskin- og utstyrsdeksler osv.

Når tekstilene testes av Oeko-Tex, blir de behandlet og plassert i en av de fire kategoriene som er oppført på listen. Den tildelte kategorien vil være tydelig oppført på testsertifiseringen.

Tilpasset fra Oeko-Text offentlig materiale og informasjon